hanne-i-nepal-6forside
Meg som holder en geitekilling på besøk i nabobygden med SAHAS.

Fra Norge til Nepal: Å leve, lære og spise som de lokale

På landsbygda i Rolpa, Nepal, lever jeg sammen med en vertsfamilie og jobber med SAHAS Nepal. Her utfordrer jeg meg selv både språklig og kulturelt, mens jeg lærer om fattigdomsbekjempelse og utviklingsarbeid. Hverdagen byr på små misforståelser, store porsjoner daal bhat, og en femåring som hjelper meg med nepali på sin egen måte.

Tekst og foto: Hanne Nilsen

Jeg befinner meg for øyeblikket i Rolpa i Nepal, der jeg bor på landsbygden i en vertsfamilie og jobber med SAHAS Nepal som er en av Strømmestiftelsens lokale partnerorganisasjoner. Jeg er her på utveksling gjennom Act Now på Hald internasjonale skole. 

Jeg kan være ganske bekymret som person, men nysgjerrigheten min for verden og andre kulturer vant over frykten og jeg valgte å hoppe ut i det og tilbringe seks måneder på andre siden av jorden. På forhånd hadde jeg to hovedmål. Det var å lære om fattigdomsbekjempelse og utviklingsarbeid, og ikke minst å leve i en helt annen kultur med og som de lokale. 

Hanne-i-Nepal-2
Nærområdet i Rolpa.

Språkbarrierer og små misforståelser

I landsbyen jeg bor i snakker de fleste kun nepali, så for å jobbe i retning av målene mine har jeg først og fremst måtte lære meg nepali. I starten av oppholdet hadde jeg et fireukers språkkurs i hovedstaden Kathmandu og deretter var det bare å prøve seg frem selv. Hodet mitt er konstant påskrudd for å plukke opp ord og signaler som kan fortelle meg noe om hva som foregår rundt meg. Vertsmoren min snakker bare nepali så jeg har fra dag én i Rolpa fått bryne meg på mange hverdagslige samtaleemner. En morgen skulle vi av gårde ekstra tidlig, så kvelden før tok jeg en prat med henne for å be om frokost tidligere enn vanlig. Jeg gikk derfra og var sikker på at her hadde vi forstått hverandre. Neste morgen var det ingen frokost i sikte og hun virket overrasket over at vi skulle dra allerede. Da var det bare å hive i seg et norsk knekkebrød og håpe på bedre lykke neste gang. 

Hanne-i-Nepal-3
Daal bhat, en dag der vi fikk litt ekstra grønnsaker.

Måltidene

Kulturen rundt måltider i Nepal er noe som skiller seg fra det jeg er vant med. Generelt er kulturen fellesskapsorientert og alt som er mitt er ditt, men akkurat under måltidene er maten i fokus. Den får man servert, og siden man spiser med hendene og de da blir skitne kan man ikke ta på mat til seg selv. Dette innebærer at det er minst en person som har som jobb å følge med på at de som spiser til enhver tid har nok på tallerkenen, og som regel får man store porsjoner og alle like mye. Maten spises fort mens den enda er varm så samtaler tar man i hovedsak etter måltidet. 

Daal bhat er det vi spiser oftest, gjerne flere ganger daglig. Det er ris med linsesuppe og nå om dagen er det sesong for spinat og blomkål, så da får vi som oftest en av delene som tilbehør. I Norge spiser jeg store mengder og mange typer grønnsaker. De siste månedene i Nepal har jeg blitt enda mer bevisst på det enorme matutvalget vi har i Norge som følge av import, og det blir forsterket særlig når jeg sammenligner med utvalget på den nepalske landsbygden der de fleste råvarene kommer fra et jorde like ved. Måltidene er ensformige, og grønnsakene er utelukkende sesongbaserte, noe som kanskje delvis kan forklare hvorfor måltidene her i større grad handler om å få varm og sunn mat i magen enn å snakke og bruke tid på å kjenne nye smakskombinasjoner slik vi gjerne kan finne på. Jeg synes det er nyttig å se hvilke variasjoner de likevel lager med de få råvarene de har tilgang på og å bo i et samfunn som i så stor grad er selvforsynt. 

Hanne-i-Nepal-4
Meg sammen med vertssøster på fem år.

Menneskemøter og små seire

Nepal har en gjestfrikultur og på landsbygden møter man stadig på folk man kan slå av en prat med. Det er likevel ikke så enkelt å få dypere relasjoner når man fortsatt øver på det enkle, hverdagslige språket. Det kan tidvis være frustrerende, men det motiverer meg også til å lære mest mulig nepali så jeg kan komme så tett inn på lokalbefolkningen som mulig.

For meg har det vært utrolig fint å bo sammen med en femåring. Hun har enorme mengder energi og har fra start vært veldig interessert i å snakke og leke. I starten da jeg sa på nepali at jeg ikke forstod hva hun sa kom hun alltid løpende bort og ropte det samme inn i øret mitt så jeg skulle forstå hva hun sa. Vi leker, herjer rundt, og jeg blir kommandert både hit og dit. Det har vært veldig god språktrening og det er fint å vite at uansett hvordan dagen har gått så er det noen som vil være med meg hjemme.

Nå har jeg to måneder igjen i Nepal, og jeg gleder meg til å se hva mer jeg skal få oppleve og lære!