Når et lite dytt når langt

I bistandsverden finnes det en debatt om hvorvidt “fattigdomsfeller” finnes eller ikke. Fra hva jeg har observert gjør de det.

Tekst og foto: Klara Svalheim

“Ser du på deg selv som fattig?” spurte jeg en ung kvinne da jeg var på besøk i en Dalit-landsby. Dalitene er kasteløse, og har lenge stått lavest i det Nepalske samfunnet. “Ja”, svarte ho, “Se rundt deg, du kan se at vi er fattige”. Jeg så rundt meg. De hadde et leirehjem med stråtak. Barna hennes hadde på seg slitte klær, moren så sliten ut og litt usikker på seg selv. Hun var i begynnelsen av 20-årene, hadde fire barn, den eldste 9 år gammel.

Mannen hennes var av gårde for å arbeide. Jeg så opp på kvinnen igjen og spurte henne hva som ville hjulpet henne ut av fattigdommen. Ho svarte penger. “Penger ville hjulpet meg å sende barna mine på skolen, kjøpe mer jord til å dyrke mat, og forbedre huset vårt”, sa ho. Men kan svaret virkelig være så lett?

Fattigdommen hindrer tilgangen på utdanning, som igjen skaper videre fattigdom i framtida.

Fra hva jeg har observert, kan det det. Mens jeg har bodd i Nawalparasi de siste månedene, har jeg besøkt flere mennesker som, til forskjell fra Dalit-kvinna, har fått akkurat det - penger. Så mange ganger har jeg besøkt familiene til jenter som har måttet slutte på skolen på grunn av fattigdom.

Foreldrene kunne enten ikke betale for skoleutstyret, eller så trengte de jentene hjemme for å jobbe og bidra til husholdninga. Dette skaper en negativ spiral, hvor fattigdommen hindrer tilgangen på utdanning, som igjen skaper videre fattigdom i framtida på grunn av mindre muligheter til å få en god jobb. Med andre ord er det et eksempel på en fattigdomsfelle.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hva alle familiene jeg har besøkt har til felles, er at jentene som måtte slutte på skolen ble med I SAMVAD-programmet. SAMVAD er samtalegrupper for ungdom som drives av lokale organisasjoner i Nepal, støtta av Strømmestiftelsen. I samtalegruppene fikk de muligheten til å snakke om situasjonen sin. De fikk lære om viktigheten av utdanning, og om gode måter å komme seg ut av fattigdom på. Som et resultat av det fikk de “Income Generating Support”, finansiert av Strømmestiftelsen, på 20 000 rupees hver (ca. 1500 NOK).

Tre av jentene jeg møtte brukte pengene på å kjøpe fire geiter. En av dem brukte de til å starte kyllingfarm. Nå har familiene med geiter mellom tolv og fjorten geiter hver. Familien som starta kyllingfarm har fått muligheten til å utvide til fiskeoppdrett. Alle disse jentene har med det kunnet starte på skolen igjen. Alle familiene har blitt løfta ut av fattigdom og inn i middelklassa. Med litt penger, og kunnskapen om hva man skal bruke pengene på, kom de seg ut av fattigdomsfella.

Heldigvis har jeg sett at litt hjelp; litt penger, litt utdanning og selvtillit - et lite dytt i riktig retning - kan nå veldig langt.

Men den unge Dalit-kvinna er fortsatt i fella. Ho og mannen har lite utdanning, noe som gjør det vanskeligere for dem å tjene penger, som igjen gjør det umulig for dem å gi barna deres god utdanning, som igjen gjør det vanskeligere for barna å tjene penger. Fattigdommen gjør det også vanskeligere å ta vare på egen fysiske helse, som igjen gjør det vanskeligere å tjene penger.

Alt dette er eksempler på fattigdomsfeller. “Folk dør av fattigdom, av mangel på utdanning”, fortalte ho meg. Fattigdomsfeller er forferdelige, og de er nesten umulig å komme seg ut av, uten hjelp. Heldigvis har jeg sett at litt hjelp; litt penger, litt utdanning og selvtillit - et lite dytt i riktig retning - kan nå veldig langt.