12024-prince-i-bangladesh-2

Vitnesbyrd fra demonstrasjonene i Bangladesh

«Akkurat nå vokser det fram et nytt land hvor hinduer, kristne og muslimer står samlet.»

Tekst: Klara Svalheim
Foto: Prince Shanto


I slutten av juli hørte jeg om store demonstrasjoner i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Jeg sendte en melding til Prince, en av mine gode venner  i byen, for å høre hvordan det gikk med ham. 

Det var først etter denne samtalen at jeg innså rekkevidden av det som hadde skjedd i landet; hva det vil si å demonstrere i et diktatur. 

Jeg håper at intervjuet med Prince kan vise omfanget av opptøyene, som det norske nyhetsbildet alene ikke evner å fange.

1prince-shanto

Hvordan går det med deg?

- Det går bra, men de siste ukene har jeg sett mye. Jeg har fortsatt traumer fra alle de forferdelige tingene jeg har sett, ting jeg aldri har sett før i mitt liv, og som jeg aldri kan glemme. De vil bli i hodet mitt for alltid.

Tok du del i demonstrasjonene selv?

- Ja, jeg dro på demonstrasjonen to ganger. En gang så jeg politiet skyte blindt rundt seg på studenter. Jeg så tre personer dø rett foran øynene mine. Han ene sto rett ved siden av meg. Flere ble skada av kuler, så vi fikk de til sykehuset. 

Sykehusene hadde egentlig fått ordre om å ikke behandle de skada, men noen gjorde det i hemmelighet. Da vi kom fram, så vi mellom 25 og 30 døde. Dette var bare på ett sykehus, én dag. Vi har mange flere sykehus i Dhaka, så en kan bare tenke seg hvor mange som egentlig er døde.

Hvordan startet protestene?

 - Det startet med dette toskete kvotesystemet i 1972, året etter at Bangladesh fikk sin uavhengighet. Da ble 30 prosent av jobbene i offentlig sektor holdt av til krigsveteranene og sønnene deres. Totalt ble 64 prosent av jobbene kvotert bort til krigsveteraner, kvinner, mennesker fra spesifikke områder, etniske minoriteter og funksjonshemmede. 

Da Shaikh Hasina var statsminister utnyttet ho kvotesystemet gjennom å ansette familien sin i jobber forbeholdt krigsveteraner. Derfor begynte studenter etterhvert å protestere mot kvotesystemet.

Da demonstrasjonene vokste i 2018, ga regjeringa etter og sa de skulle fjerne kvota. Vi ble sjokkert over at protestene faktisk førte fram, men fant fort ut at vi hadde blitt lurt – de hadde bare senket kvota fra 64 til 54 prosent, og redusert den for kvinner og minoriteter. 

Det er riktig at utviklingshemmede, urfolk og så videre får en arbeidskvote. Men vi mener at det ikke trenger å være mer enn 5 prosent, for ellers blir det umulig for studenter å få seg jobb, siden de generelle kandidatene bare kan søke på 44 prosent av jobbene. Da protestene fortsatte brukte Sheikh Hasina sitt eget militære og stoppa dem. Ingen prøvde igjen etter det, før i år. 

Hva har skjedd under demonstrasjonene i år?

- I år blomstra protestene opp igjen, og det samme skjedde på nytt. Politiet skøyt blindt rundt seg og drepte studenter. Sheikh Hasina lot som ingenting og fortalte befolkningen at alt var normalt, men protestene vokste. Da tok presidenten i bruk den digitale verktøykassa si og stoppa internettet i ti dager. 

I løpet av disse dagene ble mange studenter drept, men ingen visste hva som foregikk siden det ikke var noe internett.

Så kom det en husarrest i syv dager. Statsministeren ga politiet tillatelse til å skyte alle som gikk ute på gata, bortsett fra to timer daglig da folk fikk lov til å gå ut for å gjøre sine nødvendige ærender. 

Studentene økte protestene og Sheikh Hasina satte inn militæret sitt på ny. Offisielt sier de at rundt 200 personer døde, men det er flere. Etterforskningen pågår fortsatt, og de finner flere og flere døde. De har nylig funnet en stor massegrav med mange lik, trolig fra de dagene da internettet var nede. Nå holder de på med å identifisere kroppene og sende dem til familiene sine.

Hasina ga også ordre om at alle med studentbevis skulle bli sendt i fengsel. Over 30 000 studenter ble fengslet, blant dem noen av mine venner, og tre studenter fra skolen min er døde. 

Dette var bakgrunnen for en stor demonstrasjon utenfor regjeringsbygget den 5. august, hvorpå Hasina satte militæret sitt inn igjen. Mange personer døde den dagen. Og så flyktet hun.

Hva tenker du om Sheikh Hasina?

- Helt siden Hasina og partiet hennes Awami League kom til makta for 16 år siden har nepotisme, korrupsjon og ufrie valg vært vanlig i Bangladesh. Politiet og hæren var hennes folk. 

Hun var også tilstede på alle universitetene gjennom partiets ungdomsorganisasjon Chhatra Leaugue. Det var et torturrom på mitt eget universitet. Heldigvis vet jeg ikke hva som foregikk der, men Chhatra League har drept mange studenter i forsøkene på å implementere politikken sin. Alle i Bangladesh er redde for dem. 

Det var som i et diktatur. Ingen kunne si imot dem, og hvis du så at de torturerte noen, ville du forsvinne, bli drept.  

Hasina var som en diktator. På grunn av korrupsjon i valget var det i praksis bare ett parti, Awami Leaugue, ingen opposisjon. Da jeg prøvde å komme inn i stemmelokalet for å gi min stemme for fire år siden, sa personen som registrerte at jeg allerede hadde stemt. Det samme skjedde i år, det var et korrupt system.

Jeg tror at 95 prosent av befolkningen her er imot Sheikh Hasina. Vi er et samlet folk.  Alle vil jo ha frihet, demokrati, og muligheten til å velge sin leder. 

Hvordan er tilstanden nå, etter at Hasina gikk av?

- Etter at Hasina flyktet, dro politiet og grensevaktene også. Vi ble forsvarsløse, bare hæren ble igjen. Det er en fordel for Chhatra League, Hasinas ungdomsparti. De begynte å gå til angrep på minoriteter, som hinduer og kristne, og angrep kirker og templer. Slik ville de vise for hele verden at Bangladesh ikke er trygt uten Sheikh Hasina, så ho kunne komme tilbake, stoppe angrepene, og få æren for å ha reddet landet. 

Men det kommer ikke til å skje, fordi hele befolkningen støtter hverandre. Vi vil ikke ha henne tilbake. Alle våre muslimske brødre prøver å beskytte oss. 

Mens vi venter på at politiet skal komme tilbake, står de vakt utenfor templene og moskeene om natta og forsvarer seg med bambusstokker mot bevæpna gangstere. 

Nå har vi fått en midlertidig regjering. Den gjør sitt beste for å fikse den ustabile situasjonen. Mohammad Yunus, den midlertidige statsministeren, er vinner av Nobels fredspris, så vi har høye forventninger til ham. Vi forventer at han vil bringe demokrati og frie valg uten korrupsjon. Derfor er folk glade. Det eneste problemet nå er at forsvaret er svakt.

Jeg føler vi er veldig nærme fred, men jeg vet ikke når den vil komme. Forhåpentligvis vil alt være bra igjen etter tre eller fire år. 

Hvordan håndterer dere traumene?

- Vi holder sammen. Forrige fredag samlet kirken mi seg og ba for landet, hverandre og regjeringa. Vi drar også rundt og maler graffiti på veggene så folk kan se hva som har skjedd. Det viser samhold.

Akkurat nå vokser det fram et nytt land hvor hinduer, kristne og muslimer står samlet. 

Prince til stede på en av demonstrasjonene i Dhaka

Hva tror du vil skje videre?

- Nå deler folk åpent alt som har skjedd de siste årene. Vi har frihet, og kan endelig snakke om politikk. Så mange mennesker har dødd. Samtidig er vi ikke redde lenger, for vi har ingenting mer å tape. 

Hvis de drepte naboen min i dag kan de drepe meg i morgen, og om naboen min er angrepet har jeg en plikt til å ytre meg, stå opp for ham. 

Alt begynner å bli mer normalt. Vi har fått ytringsfrihet, og det er ikke lenger korrupsjon og nepotisme. Mange studenter har dødd for disse endringene. Hvis de fortsatt hadde vært i live i dag hadde de også vært glade. Det er på grunn av dem at vi har fått disse endringene, derfor respekterer vi alle martyrene og skadde veldig mye. 

Jeg har håp for framtida nå.

Er det noe du vil at vi nordmenn skal vite eller gjøre?

- Det er et godt spørsmål. Akkurat nå prøver Sheikh Hasina og hennes folk å flykte til Europa, men vi ønsker at dere ikke slipper dem inn. De har gjort mange forferdelige ting, og vi ønsker at de skal bli rettsforfulgt og straffa her i Bangladesh. Vi trenger rettferdighet.

Til slutt tror jeg det viktigste dere kan gjøre, er å be.